Kofferter og bag er pakket for sjette gang på under tre uker. Nå er ikke neste destinasjon København, Berlin, Køln, Hamburg eller Herning. Neste stopp er hjem, og det kjennes ganske kjært akkurat nå.
Men i bagasjen er et lass med minner og erfaringer.
For hva skal en si? Å se Norge spille finale i herre-VM er ikke dagligdags. Trenger vel verken å ha trener- eller dommerkurs for å analysere hvorfor det gikk som det gikk. Danmark har satt en ny standard for etablert angrepsspill de siste dagene (like gode mot Frankrike på fredag). Jeg tror ikke gutta hadde hatt rare seierssjansen, selv på en god dag.
Eller hva med Presidents cup-kamp mellom Qatar og Chile i Køln? Med 13.200 - trettentusentohundre - tilskuere på tribunen. Og da har jeg ikke snakket om de 19.500 som var der da Tyskland spilte.
Eller de 13.500 som var der i Berlin? Der fikk jeg blant annet være official (den som har hovedansvaret) i åpningskampen mellom Tyskland og et samlet Korea (fire nordkoreanske spillere og én leder, 20 spillere og fem ledere på kampkortet). Det var spesielt, men viser også hva idrett kan bety. Jeg trodde taket skulle lette da den ene nordkoreaneren scoret mål (dog da Tyskland hadde en svært komfortabel ledelse).
Og slik kunne jeg ha fortsatt ...
For min del har det vært et mesterskap med veldig mye moro, ansvar, press og ikke minst læring. Som førstereis på herremesterskap ble jeg kastet rett ut i det. Jeg var dommeransvarlig i Tysklands innledende gruppe i Berlin. Ergo ble det både møte med trenerne på forhånd og også å lede dommermøter med verdens beste dommere. (Den manglende) pedagogen i meg ble satt på prøve. Jeg synes vi hadde gode diskusjoner.
Kampene i seg selv har vel vært som et mesterskap pleier å være, noen lette, andre normale og noen veldig vanskelige. Jeg var official under "buzzer-gate" mellom Tyskland og Frankrike, da time-out hornet gikk av to ganger på grunn av at noen så vidt sneiet borti knappen. Avgjørelser skal tas, raskt, bare i Tyskland har kampene hatt rundt ti millioner tv-seere. Da føles sekunder som år.
Jeg fikk lære meg noen nye ord da en del kroater ikke akkurat var fornøyde med de danske dommerne etter ettmålstapet i Køln. Også official da, ergo rapportskriving. Man kjenner at man lever, for å si det sånn. Dagens bronsefinale (TK, ansvar for tid og info til dommerne) var også av den ikke helt enkle sorten. Det var ikke hvilepuls på benkene hele tiden heller, ei heller på bordet ;-)
Samtidig trengte jeg knapt å løfta på baken som official under semifinalen mellom Danmark og Frankrike. Det er noe av det som er fascinerende, man vet aldri helt hva som venter rundt neste sving.
Det har vært et maraton som både har vært moro alle kilometerne. Å få oppleve noe slikt er stort. Jeg håper ikke minst opplevelsene Lars og Håvard har hatt også kan være inspirasjon for nye til å satse og ofre det ekstra som skal til for å kunne være med på noe slikt. Man blir utfordret på alle plan. Tilfredsstillelsen er stor når man kjenner at man behersker det.
Ergo på (propell)flyet som forhåpentligvis lander på Gardermoen i morgen sitter en kar som føler han er blitt en del klokere og mange erfaringer rikere de siste ukene.
DEN/GER 2019 er historie. Minnene vil leve for alltid.