Fra dommernes perspektiv

Vi var begge veldig spente og litt nervøse i bilturen på vei til Jessheim. Ikke bare er det lenge siden vi har vært på dommersamling, men vi viste også at vi var det eneste paret fra Region sør. Før turen hadde vi satt oss to mål, ett på håndballbanen og et på det sosialet. Nervene var ganske tilstedeværende når vi gikk inn i møtesalen fredag kveld. Det var noe større, mere alvorlig og ikke minst ukjent vi møtte. Med så mange erfarne mennesker som alle har hatt en stor karriere er det umulig å ikke føle på presset til å prestere, samtidig som det gir en ekstrem lyst til å pushe seg selv for å lykkes. 

Fredag:

Hele settingen var noe annet et hva vi er vant til fra før, og stemningen var til å ta og føle på. Når Per Morten holdt kurset om utside to og linjespill var frykten for å bli valgt til å si noe stor. Vi satt ikke lenger på møter i trygge rammer innenfor Region Sør og det i seg selv er nok til å gjøre deg usikker. Vi ble sittende den kvelden å lytte til hva alle andre sa. Å ta plass i en slik setting er ikke noe vi skriker etter å gjøre. Mindre nå enn tidligere, for hva om man sa noe som var feil. Tenk om andre par tenkte at… eller observatørene rundt fikk inntrykk at… Nå etter første samling ser vi at dette ikke er tilfelle, vi har fått samarbeidet og jobbet med å mye dyktige mennesker som er ute etter å høre våre synspunkter og tolkninger, og bilde er som regel mer enn kun sort-hvit, men akkurat denne fredagen sto nervene i høyspenn. 

Møte ble omsider avrundet og vi var fornøyde med både et veldig godt foredrag, men også å ikke måtte dele noen beslutninger høyt. Jobben var derimot ikke gjort, nå var det tid for middag. Vi kom ned i spisesalen der alle allerede hadde satt seg. Den frykten for å sette seg på eget bord og bli «de to jentene fra Region sør» var stor. Med litt drahjelp fra observatør endte vi denne middagen sammen med de to parene fra Region Nord. Fantastisk flotte mennesker som virkelig tok oss med i samtalen fra første sekund. Nervene la seg kjapt og samtalen fløyt løst over bordet. Vi følte kjapt på at dette var mennesker som ønsket å heie parene rundt seg frem, og spesielt Marianne og Thuva ble viktige støttespillere for oss resten av helgen. Så positive, støttende damer, som virkelig ønsker å se oss lykkes – det er girlpower! Vi ble hverandres heiagjeng under denne bringrunden. Det ble en tidlig kveld på oss denne fredagen. Alarmen var satt til 06:15, med frokost kl 7. For er det en ting man ikke får mye av på samlinger som dette, så er det mye søvn.

Lørdag:

Litt trøtte, men veldig klare går vi ned i frokostsalen lørdag morgen. Det er få dommerpar som er våkne og igjen lurte vi på hvor vi skal sette oss. Denne morgenen hadde vi fra gårsdagens positive opplevelse med middagen litt mere guts når vi skulle plassere oss. Vi endte opp med å spise frokost begge dagene med et par fra Region Vest. To veldig hyggelige gutter, som vi håper å møte senere i Trainiee. Litt i tidsklemma som alltid gikk frokosten unna og vi satt kursen mot Frogner idrettspark. Vi skulle blåse i gang første kampen denne morgenen og igjen begynte nervene å komme tilbake. Kamp en og to gikk på løpende bånd og over alle forventninger. Vi hadde vel forventet at nervene og frykten for å feile skulle påvirke oss i større grad. Vanligvis har vi hatt en tendens til at det er tilfelle, men akkurat denne dagen prellet alt av i det kampen ble satt i gang.

Som en gjenganger gjennom denne helgen traff vi veldig godt på alle kampene våre. Å forvente tenker sikkert noen, men når man har syv kamper over to dager er det mye som skal være på plass. En det noe vi har lært oppgjennom er det viktigheten av å spise nok mat og få hvile, gjerne utenfor hallen. Så skal vi ikke legge skjul på at vi fikk en god start, og at den selvtilliten både ble viktig og avgjørende for at vi greide å holde nivået høyt når kroppen begynte å bli sliten. Allerede lørdag kveld skjønte vi at vi hadde blitt sett og lagt merke til. Ekstremt gøy, men fallhøyden kan fort blir stor om prestasjonene da er fraværende dagen etter. 

Søndag:

Søndag morgen var kommet og våre to viktigste kamper var den dagen. Vi visste at Henning Vatn og Chris Bakksjø, “sjefene” for trainee skulle være i hallen denne dagen og observere parene som dømte. Vi har hele sesongen jobbet målrettet mot opptak i trainee, de to neste kampene våre denne dagen ville derfor være ganske avgjørende for våre neste steg videre i utviklingsstigen vår. Første kampen gikk bra og vi følte at vi traff på mange av tingene vi på forhånd hadde snakket om at muligens ville bli viktig. Vi kunne derfor gå inn i andre kampen med en god følelse. Men i det andre kamp gjøres klar ser vi at det kommer observatører og ikke minst Henning og Chris, som setter seg langs sidelinjen for å observere oss, da kom nervene i høyspenn igjen. Vi går av banen med hodet hevet og er stolte over hva vi har prestert, men det var kun vår subjektive mening. Det som virkelig betydde noe for oss da var hva observatørene mente og om de så et potensiale hos oss for videre utvikling i et høyere nivå. Svaret på det har vi ennå ikke fått, og vi venter i spenning på neste års oppnevning. 

Vi er ydmyke og takknemlige for en helg som dette, som har gitt oss så mye ny lærdom og kjennskap til fantastiske og dyktige fine mennesker!